Det tjuende århundre, det mest turbulente i menneskeslektens historie, er omme. I sin forferdelse over det stadig økende moralske og sosiale kaos som preget dets forløp, er brorparten av verdens folk ivrige etter å legge bak seg minnene om lidelsen som disse tiårene brakte med seg. Uansett hvor spinkelt grunnlaget kan virke for å se fremtiden tillitsfullt i møte, uansett hvor store farer som ruver ute i horisonten, later menneskeheten til å ha en desperat tro på at det ved et slags lykkelig sammenfall av omstendigheter likevel vil være mulig å bringe menneskelivets kår i samsvar med folks rådende ønskemål. I lys av Bahá'u'lláhs lære er et slikt håp ikke bare illusorisk, men overser helt og holdent karakteren av og betydningen av det store vendepunkt som vår verden har krysset i løpet av disse avgjørende hundre år. Først etter hvert som menneskeheten begynner å fatte rekkevidden av det som skjedde i løpet av denne perioden av historien, vil den bli i stand til å møte utfordringene som ligger foran den.