Hvorfor har mennesker, på tvers av ulike kulturer og epoker, sett til naturen som en kilde til normer? I debatter om alt fra kjønn og seksualitet til kunstig intelligens og kloning er det vanlig å påberope seg naturen for å begrunne ulike moralske oppfatninger. Naturen er blitt tatt til inntekt i argumenter for både frigjøring og undertrykkelse, og den later til å tjene en progressiv så vel som en reaksjonær agenda. I dette essayet spør den amerikanske vitenskapshistorikeren Lorraine Daston hvorfor vi fortsetter å ty til naturen på denne måten, på tross av at filosofer har viet mye tid og trykksverte til å forklare oss at enhver slutning fra naturens fakta til menneskelige verdier er en feilslutning. Snarere enn å avvise dette som et uttrykk for dårlig tenkning, argumenter Daston for at det utgjør et grunnleggende trekk ved menneskets ordenssøkende fornuft. Hun utforsker dermed hvordan våre normative fore. stillinger blir til i det komplekse spenningsfeltet mellom det som faktisk er og det som burde være tingenes tilstand - et gap som åpner for kreativitet og eksperimentering. Med bred orientering og tilgjengelig penn under. søker Daston tre former for naturlig orden som løper gjennom den vestlige filosofi. og vitenskaps. historien: spesifikke naturer, lokale naturer og universelle naturlover. Disse gir opphav til ulike forståelser av naturstridighet, slik som monstre, katastrofer og mirakler, som kan vekke følelser av avsky, frykt og forundring. Slik viser Daston hvordan ideer og forventninger om orden i naturen virker på tvers av følelsesmessige, vitenskapelige og normative registre. Boken er oversatt av Sindre Andersen og har et etterord skrevet av Vidar Enebakk. Design: Marte Meling Enoksen/Eller med a.