Denne boken handler om det moderne historiefagets fremvekst, fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til i dag. Fremtredende historikeres bidrag til faget er presentert og problematisert. I hovedsak er det likevel norsk historieforskning og historiefaglig forfatterskap som er tema. Fremstillingen er konsentrert om det forskningsfaglige, pedagogiske miljøet ved Universitetet i Oslo. To fagdebatter presenteres og analyseres som sentrale for å forstå skillelinjene blant disse historikerne. Dette gjelder diskusjonene som fant sted i årene før og etter 1980, samt den såkalte «sannhetsdebatten» rundt regnet år 2000. I tillegg er andre sentrale skillelinjer i historieforskningen belyst. Konkret har den faginterne diskusjonen handlet om forskningen burde konsentreres om enkeltpersoners eller gruppers betydning for den historiske utviklingen. Parallelt har en diskutert om faget burde avsondres fra, eller inngå i faglige tilnærminger til samfunnsfagene. I det hele har det historiefaglige miljøet på ulike måter forsøkt å balansere hensynet til et allment publikum, i tillegg til å utvikle det teoretiske og metodiske grunnlaget for et seriøst, forskningsbasert universitetsfag.