Norsk litteratur 1830-1875 er et bredt anlagt forsøk på å forstå norsk litteraturhistorie og norsk litteraturforskningshistorie på en ny måte, ikke bare for den angitte periode, men hele veien frem mot 2019. Gjennom analyser av begrepene romantikk, realisme og modernisme, slik de har vært brukt i det litterære feltet i Norge, lanseres nye forslag til hvordan forholdet mellom disse litteraturhistoriske kjernekategoriene bør forstås. Gjennom diskusjoner av de omfattende forskningshistoriene til særlig Henrik Wergeland, Aasmund Olavsson Vinje, Camilla Colletts Amtmandens Døttre, Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken, noen tidlige skuespill av Henrik Ibsen samt Vinjes forhold til Bjørnson, klarlegges de sentrale utviklingslinjene i den litteraturvitenskapelige debatten fra 1830 til i dag. Den litteraturteoretiske betydningen til Johan Sebastian Welhaven, Nicolai Wergeland, A.M. Schweigaard, M.J. Monrad, Ernst Sars, Gerhard Gran, Francis Bull og flere andre diskuteres. Endelig er det en hovedsak å undersøke likheter og forskjeller mellom det boken kaller idealistiske, realistiske og modernistiske lesemåter av litteratur. Blant nyere forskere som vies særlig oppmerksomhet, er Jon Haarberg, Arild Linneberg, Asbjørn Aarseth og Toril Moi.