1814 var et år preget av overganger fra gammelt til nytt, fra kjent til ukjent, fra sikkert til usikkert. Det var en overgangstid der tidligere uprøvde oppgaver sto i kø. Politisk gikk Norge fra enevelde til begynnende konstitusjonelt demokrati, og fra en union til en annen. Fra å være en provins i det danske-norske riket, ble Norge en i hvert fall formelt likestilt unionspartner i en løs union med Sverige. Et utgangspunkt for denne boken er at reaksjonene og manøvrene i løpet av den vanskelige høsten 1814 var like avgjørende som det feirede eidsvollsverket fra våren for at 1814 skulle bli stående som det store og varige vendepunktet i Norges historie. Reaksjonene og manøvrene, både på våren og høsten 1814, bidro til å utvikle . og måtte i økende grad forholde seg til en ny politisk kultur og en resonnerende politisk offentlighet i Norge. Den flytende overgangstiden høsten 1814, mellom våpenhvilen 14. august og inngåelsen av unionen 4. november, er temaet for denne artikkelsamlingen, med bidrag fra norske og svenske historikere, idehistorikere og jurister. Mye var i spill, og tiden var relativt knapp. Den gamle orden kunne ikke bringes tilbake. Nå handlet det om å finne frem til en ny, varig og stabil orden. Men hvordan, og i hvilken form? Hvordan kunne Grunnloven reddes? Hvordan kunne man berge mest mulig av den nasjonale æren?