Den som tenker på to språk er nødt til alltid å ha to tanker i hodet. Finnes det bedre vaksine mot trangsynthet og kur mot redsel for det ukjente?» Dette sitatet kunne stå som Nicole Macés motto og en rammende overskrift over hennes livsgjerning. For den intellektuelle unge kvinnen som ankom Norge med et doktorgradsprosjekt i lingvistikk i bagasjen, men ble henvist til en forstadstilværelse som husmor i stedet for å gis muligheten til å forske videre, ble språket nøkkelen til å vinne innpass i det norske samfunnet. En selvfølge, vil man kanskje si, men få innvandrere har arbeidet mer bevisst enn Nicole Macé for å slå bro over nasjonale kulturforskjeller i en tid da avstanden mellom hennes to land var mye større enn i dag. Med sin utrettelige innsats som kulturformidler og etter hvert som en betydelig kunstner på en rekke områder, tilførte hun med sin fransk-norske bakgrunn nye og viktige perspektiver på den norske kulturdebatten. Hennes innsats er velkjent, men de færreste vet hva det kostet henne å bli den hun ble. Historien om hennes liv er spennende som en roman, og samtidig forbilledlig med sin sterke betoning av språkets betydning for mellommenneskelig forståelse og samliv. Hennes virke i norsk kulturliv var rikt og allsidig: Hun var lektor i fransk, kulturjournalist, teaterinstruktør og dramatiker, og ikke minst forfatter. Hun laget to spillefilmer, et dusin kortfilmer og TV-programmer, og over femti timer med radioteaterproduksjoner. Hun debuterte som forfatter med diktsamlingen Ariadne, min søster i 1981, og utga i alt 14 bøker i forskjellige sjangre: dikt, romaner og essays. I 1992 fikk hun Riksmålsprisen for ungdomsromanen Høyt over månefjellet. Hun etterlot seg en selvbiografi - Om å bli norsk - som utgis til 85-årsdagen for hennes fødsel 17. mai 2016