De fleste barn og unge i Norge har det godt. De har nok mat, et sted å bo, skole og fritid som fungerer og venner og foreldre som viser at de bryr seg. Dette gjelder dessverre ikke alle, og det er da hjelpeapparatet kan bli koblet inn. Bokens fokus er den subjektive opplevelsen og meningsdimensjonen hos ungdom som mottar hjelp fra helse- og sosialvesen, skole- og utdanningsvesen, NAV, politiet, jurister og Utekontakten. Vi møter fire ungdommer som raust forteller fra egen oppvekst, hvor de enten har fått eller har manglet hjelp i kritiske perioder i livet. Gjennom fortellingene får vi del i hva ungdommene mener er de profesjonelle hjelperes viktigste utfordringer: -Hjelpere må bli flinkere til å gi tid. -Hjelpere må bli dyktigere til å anerkjenne, lytte, se og verdsette, og de må forsøke å få tak i ungdommens perspektiv på hvordan deres liv oppleves. -Hjelpere skal være en god blanding av kompis, "mor" og hjelper. Dette krever både følelsesmessig og intellektuell innsats. Boken retter seg mot studenter og ansatte innen helse-, sosial- og utdanningssektoren. Vår Mathisen er utdannet ergoterapeut og Cand. San. Hun er høgskolelektor på ergoterapeututdanningen ved Høgskolen i Tromsø.