Middelalderen omtales ofte nedsettende som "den mørke middelalder med hekseforfølgelse og inkvisisjon". Men siden den også var Norgesveldets storhetstid, er denne tiden i norsk historieskrivning ofte blitt fremstilt i et nasjonalromantisk slør hvor det særnorske er blitt fremhevet. I denne boken forsøker forfatteren, ved å ta for seg Dominikus fra Osmas liv og virke, å vise at middelalderen slett ikke var noen mørketid, og at Norden var en like integrert del av den latinske kristenhet som resten av Europa. Samtidig trekker han trådene frem til vår egen tid og viser den mentale og institusjonelle arv vi har mottatt fra den gang.