Verden er herdet plast, pusten er vind i rør, et skarpt, metallisk gry, lysende unatur – hånden som holder fast,  hånden som aldri blør, steril, syntetisk, ny, løsner en blodig figur, urgammel, prematur – (fra «Nyfødtintensivavdeling») Ulrik Farestad er tilbake med dikt som spenner fra de formfullendte sonetter til løsere vers, og motiver spenner seg fra Dianas tempel til Europris. Sentralt i samlingen står et langt dikt der den sørgende poeten henvender seg til sin avdøde venn, kunstmaleren Christopher Rådlund. Med Det som bare er aske demonstrerer Farestad hvordan ideer fra oldtidens kulturer og klassisk kunst kan sidestilles med barnas fantasiverden.