Et grønt pledd i den gule solen Han var lykkelig. Kanskje bare akkurat da etter at legen hadde slått fast det motsatte og leggene ble strammere for hver eneste dag Jeg var lykkelig også. For tiden som spisset seg mot det som skulle skje Det var vår, vi hadde et grønt pledd når vi var ute på plassen mellom blokkene Vi brettet og brettet Benkene var fortsatt kalde i setet når vi satte oss med pleddet som en gave mellom oss  i solen Når et menneske forsvinner, blir også historiene det hadde i seg borte. Men glimt og bilder, inntrykk og minner fins, fra barndom, reiser og gamle og nye slektninger. Noen er håndfaste og konkrete, andre vage og assosiative. Til sammen beskriver Og så vi med våre mangonyrer søkingen etter en fortelling som kan kjennes hel og sann.