«Hva var det med jødene?» «Det husker jeg ikke, men noe var det!» Denne lille dialogen kamuflerer en viktig del av kirkehistorien. Den representerer århundrer med undertrykkelse og overgrep fra kirkens side overfor en irriterende motstander som den ikke helt klarte å riste av seg. Årsaken var enkel. Kristendommen hadde sine røtter i jødedommen, men jødene nektet å tro på de kristnes Gud, de hadde til og med drept ham. Dette argumentet gjorde jødene til syndebukker for ulike politiske og sosiale konflikter rundt om i Europa, særlig i økonomiske nedgangstider. Det kulminerte i den tyske nazismens uhyggelige eksperiment Holocaust, forsøket på å utrydde hele den jødiske «rase» for godt (1930-45). Denne boken viser gjennom omfattende dokumentasjon hvordan Den katolske kirke indirekte bidro til denne tragedien ved å forakte og fornekte sitt jødiske trosgrunnlag og bekjempe jødisk liv og tro gjennom århundrer, men viser også vendepunktet i denne relasjonen. Det ble påvirket både av Holocaust og opprettelsen av staten Israel i 1948, men det avgjørende punktet var en revisjon av kirkens forhold til jøder og jødedom under Det annet Vatikankonsil. I 1965 erklærte konsilet i dokumentet Nostra aetate at kirkens tro har sin begynnelse hos patriarkene, Moses og profetene, at alle kristne er Abrahams barn ifølge troen, og at kirkens frelse er forutsagt i det utvalgte folks (jødenes) vandring ut av trelldommens land. Dette dokumentet ble vedtatt av konsilet med overveldende flertall. Boken presenterer videre den radikale endringen i forholdet både fra kristen og jødisk side fra 1965 til i dag, noe som har forandret begge parters gjensidige holdning «fra fiender til brødre».