Sandro Penna (1906-1977) levde og skrev utenfor rampelyset, uten å delta i de store politiske og litterære omveltningene som preget samtidens Italia. Det finnes intet program eller noen egentlig ?utvikling? i hans forfatterskap. Diktene hans er oftest korte, epigrammatiske og ironisk distanserte, preget av en nærmest privat tematikk. Men Pennas upretensiøse og tilbakeholdne poesi gjemmer store leseropplevelser. Han er en melankolsk og forbløffende åpenhjertig skildrer av homoerotisk lengsel; en mester i å fryse et tilsynelatende ubetydelig øyeblikk i et overveldende og presist bilde. I dag kan man fastslå at Pennas poesi fremstår usedvanlig slitesterk og frisk. Med sitt klare, umiddelbare og lett forståelige språk skildrer menneskets anonyme tilværelse i den moderne verden ? i ensomhet såvel som i gleder. Både i italiensk og europeisk sammenheng står hans diktning i en klasse for seg.