Brødrene Karamasov ble skrevet i 1879-1880 og fremstår som den store syntese i Dostojevskijs forfatterskap. På bakgrunn av en mordgåte drøfter dikteren livets viktigste spørsmål: Kan mennesket leve uten Gud? Aldri har argumentene mot den gudegitte verdensordning blitt fremført med større kraft enn av tvileren Ivan Karamasov, som velger å "returnere inngangsbilletten" til en verden av sult og barnemishandling. Romanen når sitt høydepunkt i Legenden om Storinkvisitoren, hvor Kristus settes på anklagebenken: Hvorfor avslo Han Fristerens tilbud om å gjøre stener til brød? Hva skal et sultende menneske med frihet? Svaret på Ivans blasfemiske anklager har dikteren forsøkt å gi gjennom den fromme munken Sosima, som i friheten ser en åpenbarelse av det guddommelige prinsipp i mennesket. Men nettopp fordi mennesket har fri vilje, blir det pålagt en tung moralsk byrde. Den manglende evne til å bære byrden og gjøre det gode, er opphavet til synden, og mennesket har ingen rett til å skyve ansvaret over på en urettferdig Gud og en ond verden. Isteden skal vi elske livet mer enn livets mening og leve i bevisstheten om at vi alle er skyldige overfor alle.