At mulighetene for å argumentere rasjonelt i grunnleg­gende etiske spørsmål er forsvinnende små, er et standpunkt som er utbredt både i fagfilosofiske kretser og i det offent­lige liv. En av grunnpilarene for den alment utbredte mis­tilliten til fornuftens muligheter på det etiske området er læren om at normer og vurderinger ikke kan avledes fra faktautsagn. Enkeltavgjørelser på det moralske området kan begrunnes med henvisning til almene normer, men hva med de almene normene? Om man oppfatter etikken som summen av alle normer og vur­deringer som har med menneskers velferd å gjøre, blir etik­ken tilsynelatende hengende i luften. Situasjonen minner ikke så lite om den klassiske disku­sjonen om forholdet mellom sjel og legeme. Om man defi­nerer sjel og legeme som to fullstendig adskilte størrelser (som f.eks. Descartes gjorde), så har man avskåret seg fra alle muligheter til å påvise forbindelser mellom sjel og legeme. Men dette er paradoksalt, siden vi vet at det fin­nes en rekke forbindelser mellom sjel og legeme. I stedet for å prøve å løse Descartes' problem om sammenhengen mellom bevisstheten og legemet, må vi prøve å oppløse problemet gjennom å påvise at de begreper om sjel og som Descartes opererte med, ikke svarer til hverdagslivets forståelse av sjel og legeme.