En rasistisk retorikk vil systematisk utdefinere grupper av mennesker som «den andre» og framstille disse som mindreverdige, skriver Frode Helland. Denne ekskluderingen følges i verste fall av dehumanisering, som et middel i å karakterisere den andres annerledeshet. I hvor stor grad har slike strategier operert i norsk offentlighet? Frode Helland analyserer rasistiske ytringer i norsk offentlighet fra mellomkrigstidas antisemittisme til samtidens nedsettende omtale av muslimer og andre minoriteter og finner en mer enn hundreårig tradisjon for dehumaniserende språkbruk i Norge. Helland har imidlertid ikke bare studert klare rasistiske utsagn, han finner også dehumaniserende retorikk, for eksempel i tilsynelatende nøytrale avisnotiser som karakteriserer og utestenger enkelte folkegrupper. Han har også sett på ordbruken i norsk politikk, og i den populærvitenskapelige formidlingen, for eksempel i NRK-serien «Hjernevask». I hvilken grad videreførte slik populærvitenskap stereotypiske forestillinger om raser? Retorikken til Frp og uttalelser fra organisasjoner som Human Rights Service blir også lagt under lupen. Helland spør seg om det ikke finnes rasistiske strategier også i selve benektelsen av rasisme? Eller også i beskyldningene om såkalt omvendt rasisme?