«Hvor mye lenger er det meningen at vi skal vente?» sier hun. «Det går nesten ikke an å puste her.» Jeg kan stadig se henne for meg. Jeg behøver bare å lukke øynene, så er hun der, like tydelig og levende. Vi lå nakne ved siden av hverandre i sengen i soveværelset i den hemmelige leiligheten. Jeg forsøkte å late som om jeg fremdeles sov. Jeg hadde ikke noe svar å gi henne. Jeg-fortelleren i denne romanen har falt i klørne på en viss Stangeland og opptrer som dennes løpegutt, opp og ned langs sørlandskysten med forskjellige typer illegale stoffer. Men denne gangen har han begått en utilgivelig dumhet: Han har tatt med seg en ung kvinne nedover til den lille sørlandsbyen. Den unge kvinnen, som har gitt seg selv navnet April, blir tatt hånd om av Stangelands såkalte dekksgutter, mens vår mann blir innstallert i et gammelt bedehus og får i oppgave hver formiddag å iføre seg en gul treningsdrakt og sette seg i et trangt avlukke innerst i en golfsimulatorhall, for derfra å observere de besøkende golfsimulantene gjennom et speilglassvindu. En gang skrev han romaner, men det tok slutt da han mistet sin eneste leser. Han utgjør unektelig en avstikkende skikkelse, denne forhenværende forfatteren i sin gule habitt. Er han overhodet til å stole på? Og hva skjedde egentlig med den unge kvinnen som kaller seg April? "Noen få mil sør for sorgen" er en rystende roman. Terje Holtet Larsen leker med sjangerkonvensjoner og litterære forelegg, men i kjernen av denne romanen finnes et svart savn.