På et eller annet tidspunkt begynner de fleste å se seg tilbake. Vi forstår at vi hører til i en større sammenheng, og at vi må kjenne vår egen historie hvis vi vil vite hvem vi er. For dem av oss som har en far som fikk sitt livsløp innskrevet i andre verdenskrig, kan fortiden påkalle en særlig interesse fordi vår historie ikke bare er personlig og privat, men også en del av den nasjonale historien og verdenshistorien. Berit Rickhard vokste opp med en far som hadde seilt ute under hele 2. verdenskrig, og som resten av livet var preget av krigsopplevelsene i handelsflåten. I "Det var hjem vi sjøfolk skulle" undersøker Rickhard hvordan det har vært for andre krigsseilerbarn å vokse opp i den slagskyggen krigen kastet over sjømannsfamiliene. Gjennom de femten samtalene i denne boka får vi et riss av krigshistorien til hver enkelt av fedrene, men det er først og fremst hverdagslivet i etterkrigstiden som blir belyst. Spørsmålet om andre generasjons traumatisering er sentralt: På hvilken måte er sønnen eller datteren preget av farens skjebne? Hvilken virkning har det hatt at krigsmerkede fedre vegret seg for å snakke om sine grufulle opplevelser? Og hvordan kjentes det at også samfunnet tiet om sjøfolkenes innsats og traumene de bar med seg da de kom hjem?