Vi har fulgt barna våre tett gjennom barndommen. Holdt en tommel i været og heiet. Forsøkt å gi dem alt de trenger. Så, nesten umerkelig, slipper de taket, og vender blikket mot verden. Men hva skjer? De oppfører seg ikke som oss. Forskere skriver om en stresset ungdomsgruppe. Lærere på videregående forteller om elever som ikke møter opp. Foreldrene til de store barna ligger våkne om nettene venter på et barn som er på fest, eller lytter til et barn som ikke logger av og legger seg. En gang ble vi invitert til helsestasjonen, vi snakket med andre foreldre, vi var i tett kontakt med læreren. Men når barna blir større, stilner samtalen, og vi foreldre står igjen med alle spørsmålene. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om barna i løsrivningens tid? Fra de kommer i puberteten til langt inn i tjueårene, gjennomgår de en enorm utvikling - i kropp, hjerte og hjerne. Det er for viktig til at vi ikke skal snakke om det. Denne boka gir et mangefasettert bilde av hvordan det er å være foreldre til barna som skal finne sin egen vei, og den gir et innblikk i hva som rører seg i mange unge menneskers liv. Boka rommer fortvilelse, humor, smerte og kjærlighet. NOMINERT TIL BRAGEPRISEN 2015