Tale har flyttet fra Thomas og sønnen hans, som hun har vært en slags mor for, og har bosatt seg i et kunstnerkollektiv i Italia. Hun prøver å finne seg til rette som kunstner, og som et tydelig og selvstendig medlem i kollektivet. Samtidig strever hun med å forstå hva slags relasjon hun og niåringen Erlend skal ha til hverandre nå. Mens Tale gjør seg kjent i den norditalienske landsbygda, kommer hun over en liten kirke der det står en madonnafigur med svart ansikt. Denne får stor personlig betydning for henne, og for arbeidet hennes. Anne Gjeitanger skriver en sanselig, reflekterende prosa som varsomt avdekker måter å forstå menneskelig modning og erkjennelsesvilje på. Med presisjon og nyanserikdom undersøkes det om det historisk sett også finnes andre og frigjørende måter å definere seg som kvinne på, som samtidig innebærer muligheter for å gi seg hen i kjærligheten.