«Den første kom til med overlegg, i det minste sett fra morens synspunkt. For alle andre var han en unge som smatt gjennom en beklagelig flenge i samfunnets kontrollnett. Den andre ble unnfanget på grunn av morens ubetenksomhet og flaks. Men allerede som foster ble han innlemmet i en stor plan. Planen opphøyde det vesle livet hans og ga det en lysende mening, før den dro ham med seg i fornedrelsen.» Slik åpner Kjersti Ericsson sin beretning om to liv som kunne ha vært levet slik som beskrevet i boken. Hjalmar og Jørgen - den ene «attom», den andre «tyskerunge» - blir begge definert ut av fellesskapet med de «normale», og havner på institusjon. Historien om de to er en fiktiv fortelling. Samtidig trekker den veksler på forskning om institusjonsvesenets skiftende ideologi og økonomi, fra 30-tallet og nesten fram til vår egen tid. Det er en fortelling i skjæringspunktet mellom skjønnlitteratur og forskningsformidling. Hjalmar og Jørgen representerer «de andre». Men boka spør ikke bare hva som skjer med dem som blir plassert i denne posisjonen. Den spør også hva forholdet «oss-de andre» gjør med oss. Slik inngår fortellingen om Hjalmar og Jørgen i en større fortelling, som ennå ikke er slutt.