«Ystgaard griper oss gjennom sin formidlingsevne; Han refser ‘ekspertisen’, som trøster foreldre med at ‘jo mer tilbakestående barnet er, jo mindre merker han det’. Gautes foreldre vet at den utviklingshemmede gutten godt forstår at han kommer til kort på de fleste livsområder. Han både føler og kjenner på nederlagene. Dette er noe av det som gjør mest vondt for foreldrene. Små, dagligdagse hendinger beskrives med følelse og engasjement. Boka forteller både det som er vondt og det som er vakkert. Leseren blir del i familiens dagligliv, kamp – og gode stunder. Hva forstår Gaute av døden? Han har hatt den på nært hold mange ganger. Men foreldrene hans er gamle. De har alltid vært hans støtte i livet. Hva skjer dersom de dør før ham? Denne angsten blir stor og veldig vanskelig å bære. Boka anbefales til alle – ikke bare dem med utviklingshemmede barn.»

- Gunnar E. Kristiansen, Innherred

«En sår og vakker fortelling om livet med et psykisk utviklingshemmet barn. I boka leser vi flere samtaler som ‘kunne vært’. Uten store ord forteller faren om savnet av den manglende verbale kommunikasjonen […] [Det er] ikke alle problemene med sosialbyråkratiet, NAV og andre vesen som er hans viktigste anliggende. Det er beskrivelsen av kjærligheten og omtanken for et barn som mentalt og delvis også fysisk aldri blir ‘voksen’. (…) Boka er en liten perle og kan leses med stort utbytte for alle som er opptatt av forholdet mellom barn og foreldre, uansett om barnet er ‘normalt’ eller ikke.»

- Siri Wahl-Olsen, Adresseavisen

«… det som framfor alt kjenneteiknar teksten, er ro, refleksjon, undring og tilbakeblikk. Og under det heile ein fundamental kjærleik til det eldste barnet, som gradvis la for dagen manglande utvikling både i motorikk, språk og kommunikasjon. Det er lenge sidan ei bok har gripe meg så sterkt som denne. Ikkje ved å ropa høgt, men tvert om ved å tala stillferdig om eit sterkt tema.»

- Jan Inge Sørbø, Dag og Tid