Så lenge hun kan huske har Hildur vært opptatt av å ha kontroll. Hun har gjort alt hun kan for at livet skal være ryddig og forutsigbart for hele familien, men etter å ha mistet mannen sin i en ulykke på hytta, innser hun at tilfeldigheter kan kaste om på alt. Hun vet at noe må endre seg, men ikke hva. Derfor sykmelder hun seg og drar tilbake til hytta for å sørge alene. Det skal imidlertid vise seg vanskelig for Hildur å få være i fred. Familie og venner vil ha henne hjem til Oslo, og blant lokalbefolkningen raser konflikten om Alveberget - en edelløvskog som snart vil bli omgjort til hyttefelt. De siste årene før hun døde, var også moren til Hildur sterkt engasjert i saken, men Hildur har ikke noe ønske om å velge side. En dag hun går tur i skogen, faller hun og slår hodet, og der, liggende på skogbunnen, blir alt plutselig klart. «La Alveberget leve!» er en sterk roman om sorg og miljøkamp, full av menneskelig klokskap og med en forfriskende svart humor.