Oleannas sørgeår er over, og sorgen over Alexander blir etter hvert lettere å bære. Hun vet at han ønsket at hun skulle finne lykken igjen, så da Martin går ned på kne og frir, er hun ikke i tvil om hva svaret må bli. Med ham vil hun og barna gå en lys og trygg fremtid i møte. Mannen som var hennes første kjærlighet, skal også bli hennes siste. Martins rolige pust var behagelig å høre på. Oleanna var så takknemlig for ham, for at kjærligheten hans var så sterk at den hadde holdt ut alt. – Eg elska deg, hvisket hun og forventet ikke svar, men i det samme trakk han henne enda nærmere. Så kjente hun de myke leppene hans mot nakken. – Og eg deg, Oleanna. Uendelig høgt.