Celia og Emily nyter den siste tiden sammen på pikehjemmet, og om kveldene deler de sine innerste tanker og hemmeligheter - i hvert fall nesten alle. Celia venter spent på brev fra Laurits som er reist til sjøs, og så gleder hun seg veldig til han kommer tilbake og hun endelig kan få være sammen med sitt livs utkårede. For det er vel det han er? Hvem var han? Hun visste ikke annet enn at han het Emil. Hva var det med henne? Satt hun ikke her og tenkte på en vilt fremmed mann? Hun som hadde sin kjære Laurits ute på de sju hav, der han levde det strevsomme sjømannslivet? Nei, dette måtte hun slutte med. Emil var en fremmed og forble nok en fremmed, og hun hadde Laurits som hun aldri, aldri ville svikte.