Det er ingen hemmelighet at Tjøme-dikteren Alf Larsen (1885-1967) hadde et reaksjonært sinn. Men blant hans beundrere, og det var det i etterkrigstiden mange av, har det tjent ham til ære at han i sin voldsomme og veltalende polemikk under og etter krigen hadde front både mot kommunismen og nazismen. I dag er Larsen lite lest, men i årtier var han en profetisk sanger av en naturpoet med dype kilder i den europeiske kulturen, og også kjent for sine oppgjør med tidsånden i sine essays i tidsskriftene Janus og Spektrum. Ryktene om at inspiratoren også bar på et mørke av jødehat har fra tid til annen kommet til overflaten, men det var først da idéhistorikeren Jan Erik Ebbestad Hansen, som selv kjente miljøet rundt Alf Larsen fra studentdagene på 60-tallet, tok turen til Nasjonalbiblioteket for å se igjennom hans etterlatte skrifter under den store Bjørneboe- debatten om Tore Rems biografi i 2010, at han ble oppmerksom på et manuskript med tittelen «Jødeproblemet». Manuskriptet er en samling tekster om jødene som Alf Larsen hadde forfattet over en periode på flere år etter annen verdenskrig, og manuskriptet etterlater ingen tvil om at dikteren var en glødende antisemitt. I tekstene eksellerer han i de fleste former for antisemittiske forestillinger vi kjenner fra gammel og nyere europeiske historie, inklusive holocaust-fornektelse og forbannelser av statens Israel. Det er sjokkerende lesning, men samtidig en nødvendig vekker om jødehatets irrganger. Ebbestad Hansen sporer Larsens antijødiske holdninger tilbake til Rudolf Steiner, men også til en rekke av andre danske og svenske diktere og skribenter i mellomkrigstiden. Mest overraskende er kanskje de tidlige impulsene han finner i kretsen rundt Kristiania-bohemen Hans Jæger. Dermed blir boken ikke bare et møte med norsk litteraturs største antisemitt - med Hans Fredrik Dahls ord - men også et viktig bidrag til å forstå jødehatets norske historie.