Buruma reiser til begge land, til Berlin og Tokyo, Hiroshima og Auschwitz. Her møter han dem som både er bemerkelsesverdig ærlige om fortiden og dem som mener at det å ta ansvar er en for stor byrde. Noen vil bare glemme alt, mens andre vil bruke erfaringene etter krigen til å advare og arbeide for at noe lignende aldri mer må skje. Buruma undersøker disse ulike måtene å forholde seg til krigen på, og hvordan de to landene på svært forskjellig vis har forholdt seg til fortidens grusomheter. De har ført til ulike politiske bevegelser, ulik politikk, litteratur og kunst. Nå, mer enn sytti år etter krigens slutt, mener han at Tyskland for det meste har klart å forsone seg med sin mørke fortid, mens Japan fortsatt er sterkt preget av historiske hendelser som for lengst burde vært håndtert. Boka er en svært ærlig, men samtidig ømfintlig beskrivelse av hvordan noen mennesker tar ansvar og noen forsøker å unnslippe vekten av skyld.