Mellom 1933 og 1945 etablerte Nazi-Tyskland og deres allierte mer enn 40 000 ulike fangeleirer, gettoer, tukthus og fengsler. Nazistene brukte disse stedene til å internere og eliminere politiske motstandere, utnytte fangers arbeidskraft og til å gjennomføre folkemord og systematiske massedrap. Dette nettverket av fangeleirer spredte seg til Norge under andre verdenskrig, og representerte et ytterpunkt i demokratiets møte med en brutal okkupasjonsmakt. Høsten 1941 etablerte nazistene SS Strafgefangenenlager Falstad noen mil nord for Trondheim. Falstad hadde fram til da eksistert som et statlig skolehjem for vanskeligstilte barn. I løpet av krigsårene satt omkring 4 200 kvinner og menn fra vel 15 nasjonaliteter innesperret på Falstad. Etter frigjøringen i mai 1945 til 1949 var leiren en del av det norske etterkrigsoppgjøret og er et bilde på utfordringene som myndighetene måtte løse i overgangsfasen mellom diktatur og demokrati. Denne boken plasserer Falstad inn i et bredere nasjonalt og internasjonalt perspektiv, med andre verdenskrig, etterkrigsoppgjøret og krigens minnekultur som omdreiningspunkt.