Opprører, ildsjel og nasjonal strateg. Johan Castberg (1862-1926) var sosialpolitisk entreprenør og nasjonal strateg for utvikling av velferdsstaten. Han var Norges første sosialminister og samtidens mest kontroversielle politiker. Han ildnet sine meningsfeller og var inderlig forhatt av politiske motstandere. Castberg var født i Brevik. Etter studier og turbulente år i Oslo flyttet den unge radikaleren til Hamar og ble kjent med familien Anker på Sagatun. Senere giftet han seg med Karen Anker. Castberg etablerte seg som sakfører i Gjøvik i 1888 og ble sorenskriver på Toten i 1906. Bjørnstjerne Bjørnson var Castbergs mentor inn i rikspolitikken, men stridighetene i 1905 skapte "kald krig" mellom de to. Svigerinnen Katti Anker Møller ble med årene hans viktigste politiske partner. I konservative kretser ble de sett på som fiender av familien, hjemmet, ekteskapet og samfunnet. Johan Castberg har fått sitt navn knyttet til barnelovene, hvor barn født utenfor ekteskap fikk arverett og konsesjonslovene, som sikret nasjonal kontroll over norske fosser og naturressurser. Boka "Et brennende hjerte" er en kombinasjon av biografi, tidsskildring og politisk historie. Den tar leserne inn i Castbergs spennende livsløp og knytter hans kampsaker til utviklingen av velferdsstaten: mødre- og barns rettigheter, arbeidervern, allmenn stemmerett, jord til husmenn og arbeidere, norsk selvstendighet og republikk, nasjonal kontroll over vann og land og norsk tilslutning til Folkeforbundet. "Castbergianerne" hadde sitt utspring i arbeidersamfunnene og fungerte som en radikal fraksjon i Venstre. De dannet partiet Arbeiderdemokratene/Radikale Folkeparti. I storhetstiden 1912-1918 hadde dette typiske innlandspartiet hele seks mandater på Stortinget fra Oppland og Hedmark