Boken består av i alt tretten kapitler med fagteorier og emner som er viktige kjerner i profesjonspraksisene vernepleie og miljøterapi. Vernepleie er ikke ett, men flere og nøye sammensatte fag og fagområder, som underbygger og gir grunnlag for å utforme profesjonsfaglige tilnærminger ut fra aktuelle kontekster, situasjoner og praksiser. Dette er også utgangspunktet for kapittelet om kunnskapskjernene i miljøterapi og et fagessay om vernepleie og miljøterapi. Ikke uventet finner en også kapitler som tar opp grunnlagsspørsmål om selvbestemmelse, etikk, faglig skjønn og makt og tvang.Mange av de faglige praksisene forutsetter medisinfaglig kunnskap med et særlig fokus på effekter som følge av eller som kan ha avgjørende betydning for tiltak og tjenester som iverksettes. Dette behandles i et kapittel om helse, og et om fellesfaktorer (p-faktorer) til psykiske lidelser. Boken har også et kapittel om hjernen, som knytter sammen både medisinske, læringsteoretiske og terapeutiske problemstillinger.Et eget kapittel tar opp grunnleggende teorier for ulike fagsyn, og gir konkrete eksempler på hvordan disse brukes i konkrete faglige praksiser innen vernepleie og miljøterapi. Vernepleiere og miljøterapeuter må ha kunnskap om både sin egen faglige metode, og andre profesjoners metoder.Også miljøterapi har endret seg. I et eget kapittel om miljøterapi presenteres to mye brukte definisjoner som viser noe av dette, og forfatterne kommer med en revidert definisjon som setter miljøterapi inn i lokalmiljøet og hjemmebaserte tjenester som kontekst.Gjennom hele boken inviteres leseren til refleksjon og diskusjon.]]>