I denne boken spør forfatterne hvilken strategisk tenkning som lå til grunn for operasjonene i Afghanistan og Libya. I 2001 gikk norske spesialstyrker i første rekke da vestlige koalisjonsstyrker angrep Al Qaida i Afghanistan. Ti år senere, i 2011, gikk Norge atter i front, denne gangen med kampfly. Fra 20.000 fot over millionbyen Tripoli ble strategiske mål bombet med kirurgisk presisjon. Norge har i dag styrker som på kort varsel kan brukes overalt i verden. Og de brukes stadig oftere: Fra Bosnia og Kosovo til Afghanistan og Libya går en linje med 20 års aktiv bruk av norsk militærmakt, som en del av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Militærmakt brukes for å oppnå politiske målsettinger. Det er krevende å bruke og vanskelig å få ønsket effekt ut av. I denne boken spør forfatterne hvilken strategisk tenkning som lå til grunn for operasjonene i Afghanistan og Libya. Er norske myndigheter bevisst på hva de ønsker å oppnå og hva det krever? Hva kan vi i så fall lære om sammenhengen mellom politiske mål og militære midler? Var disse operasjonene en strategisk suksess?