«Ny mann» er navnet man får når man ankommer fengselet. «Ny mann» sier medfangene når de strekker ut hånden for å hilse, og «ny mann» står det på teipremsene til matboksene i felleskjøleskapet. Men hva vil det si å bli en ny mann i skyldoppgjøret man har med seg selv og andre når soningen bak murene er over? Fortelleren i Per Marius Weidner-Olsens roman soner en kortere dom blant noen av landets tyngste kriminelle. Han skildrer frykten for å gå ut i luftegården, ydmykelsen i kroppsvisitasjonen og hvordan rutinene på godt og vondt blir det sonende menneskets nye mening. Og ikke minst skriver han om livet etter fengselet, om skam og verdighet, og hvordan skyld, anger og fortielse blir essensen i en ny måte å forstå seg selv på. Med et følsomt blikk for de minste nyansene i menneskesinnet og i møtene med de som står nærmest, skriver Weidner-Olsen frem et portrett av en mann som veksler mellom en grunnleggende ensomhet, og lengselen etter å overskride denne.]]>