I 2013 er det 100 år siden den første delen av Marcel Prousts hovedverk, På sporet av den tapte tid, utkom. Gyldendal markerer dette med å utgi starten på romanserien i Klassikerserien, i en språklig revidert utgave. Fra forfatterens side var verket tenkt som en roman i tre bind. I løpet av disse hundre årene har det blitt gitt ut i utallige utgaver, faktisk besto originalutgaven av hele femten bind. I Norge var det den prisbelønte oversetteren Anne-Lisa Amadou som startet å oversette på 60-tallet, og fullførte på 90-tallet. Med På sporet av den tapte tid var Proust med på å endre romankunsten på avgjørende vis. Den tradisjonelle psykologiske roman ble avløst av en mer innoverskuende og springende fortellerform. Romanserien er langt på vei også en selvbiografi, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. Og et hovedspørsmål er hvordan øyeblikkets erindring gjør det mulig å gjenopprette spor av fortid. For Proust er det tapte paradis det eneste sanne, den indre verden det eneste virkelige. Veien til Swann rommer delene «Combray», «Swanns kjærlighet» og «Navnet». Det er Proust-kjenneren Karin Gundersen som har revidert oversettelsen. Marcel Proust (1871-1922) er en av de store mesterne i litteraturhistorien. På sporet av den tapte tid har inspirert utallige forfattere og litteraturteoretikere. Proust var jurist, men praktiserte yrket bare i en kort periode. Han nøt livet i Paris-salongene, og skrev artikler. Da han begynte å skrive på sitt store verk, lukket han seg mer og mer inne.