En strand i Sri Lanka er ikke lenger eksotisk. I hvert fall ikke så eksotisk at reisende riktig kan glemme hva de flykter fra eller hva de søker mot. I hvert fall ikke de reisende vi møter i Visirene. Kanskje må de så langt bort, for at et tilfeldig møte tvinger eller frister dem til å åpne visirene og se seg selv i øynene? Plutselig blir vi sårbare. I Visirene forteller Finn Carling om hvorledes menneskene han dikter også får forfatteren til å gå i seg selv. Som om han og leseren selv blir personer i historien. Slik blir boken visst den siste i en gruppe av romaner. Eller den første i en ny. Naken, åpen, farlig.]]>