En roman om tid, hemmeligheter og folkesnakkets tyranni.Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon. For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv? På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.Alt vi skal gå i grava med av hemmeligheter. Alt vi skal gå i grava med, som er holdt hemmelig for oss.«Helt nydelig! Mjønes er en spennende forfatter som har gitt ut flere kritikerroste bøker, men med «Spuria» bør han få et stort gjennombrudd. Denne gangen har han skrevet om barn født utenfor ekteskap, adopsjon og hemmelighold. Og det er gjort med stor følsomhet og innlevelse. (...) Johan B. Mjønes humanistiske tilnærming til menneskene i denne fine romanen sitter i. «Spuria» er en velskrevet og viktig fortelling om innenlandsadopsjon og stempling av mødre og barn som uekte.» Guri Hjeltnes, VG (Terningkast 6)«Nydelig om alderdom og savn. Sterkt og bevegende om eldre kvinne som vil finne sønnen hun adopterte bort da hun var 16 år. «Spuria» er nok en sterk roman fra Johan B Mjønes, og en fortelling som føles nødvendig i vår tid hvor det meste fortelles i store bokstaver. En historie om noe så enkelt, komplisert og menneskelig som sorg, savn og kjærlighet.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen (Terningkast 5)«Smertefullt om tapet av et barn. Borende kulturhistorie om hvordan løgn og hemmelighold får konsekvenser for et helt liv. (...) Det er en gripende historie Mjønes forteller. (...) Mjønes' metode er stødig og overbevisende: Med utgangspunkt i nåtiden lar han konkrete gjenstander eller hendelser, som en klut, et veggur eller et fall, kaste Kristin tilbake til ungdommen. Minnene kommer og går, nærmest i én og samme setning, slik Jon Fosse så suverent kan operere med tid og bevissthets­forskyvninger i sine bøker. (...) Johan Mjønes er taktil og følsom i fremvisningen av Kristins minner. Til tredjepersons­fortelling å være, kommer vi helt inn under huden på den aldrende hovedpersonen. (...) Slutten skal slett ikke røpes. Men rørende, det er den.» Anne Cathrine Straume, NRK (Terningkast 5)