I denne boken utforsker Terje Tvedt Norges politikk på den globale arenaen i en periode da landet feiret seg selv som en altruistisk ledestjerne i kampen mot fattigdom, og den politiske ledelsen satset enorme ressurser på å gjøre Norge til en humanitær stormakt. Nå i ettertid er det lettere å se hvordan tenkemåtene som diskuteres, illustrerer det Tvedt beskriver som kjennetegn på «den kosmopolitiske narsissist» og «den schizofrene verdensborger», og at de som styrte landet, ikke alltid forsto den verden de handlet i.Da boken først kom ut, ble den mottatt med begeistring fra en rekke anmeldere.«Ikkje minst folk som meiner det er viktig for ein nasjon å halde seg med ideal og verdiar utover den reine statsfornuft, bør setja pris på provoserande kritikarar som Terje Tvedt.» Tom Hetland, Bergens Tidende«Terje Tvedts virke i akademia og offentlighet gir profilen til en radikal intellektuell, som mer enn gjerne går til frontalangrep på de intellektuelle. Tvedts boklige og filmatiske arbeider om bistandspolitikk, norsk selvforståelse, vannets politiske kulturhistorie, klimakrise og norske krigseventyr utgjør et verkskorpus som ruver.» Freddy Fjellheim, Klassekampen«Terje Tvedt har skrevet en utfordrende og engasjerende bok. Det skal han ha ros for. Vi trenger alternative røster i et samfunn der vi blir påvirket i retning av en selvdyrkende likegyldighet. Ofte treffer han blink.» Jon Kolbein, Dagen«Med dette perspektivet og ved å bruke slike analytiske begreper får Tvedt fram nye sider ved norsk samfunnsliv. Han framhever sammenhenger og maktforhold som preger hvordan vi tenker og handler. Slik hjelper Tvedt oss til å forstå oss selv, våre selvbilder og det samfunnet vi lever i.» Kjetil Fretheim, Vårt Land«Som skribent er Terje Tvedt spennende og velformulert i sin nesten infame kritikk, og han er nesten monomant faktabasert. Mange av artiklene er slik sett lærestykker for journalister.» Rune Halheim, Aftenposten«Mest aldri på desse sidene glepp den gjennomførde, sobre og saklege tonen overfor folk som har fremja uhyrlege saker med største suffisanse og smil om leppene ... Skrivemåten er til tider nifst spennande (lesaren sukkar: 'Å nei, gjorde dei verkeleg slik!'); mange tekstar verkar som mot-noveller, anti-dømesoger.» Bjørn Kvalsvik Nikolaisen, Dag og Tid.]]>