EIT EG er på veg vekk, men han stoggar bilen i vegkanten og får seg ikkje til å køyra vidare før han har møtt mora og systera, som nett no sit saman på ein benk nede ved ei elv attmed ein kyrkjegard. Han snur, køyrer attende for å møte dei ein siste gong. Eg forsvinn no, seier han.EIT EG er borte, og kjærasten, EIT ANNA EG, sit att i heimen deira, utan noko forvarsel og utan nokon svar.Tid for glede er eit stykke om oppbrot og einsemd, om å høyra til og høyra saman, om tilgjeving og kven vi er for kvarandre.«... et sprudlende mesterverk. Tid for glede er en stor begivenhet i norsk teater. Dette er dramatikk som er skrevet for å holde i hundre år.» Per Christian Selmer-Anderssen, Aftenposten (Terningkast 6 - fra anmeldelsen av teaterstykket på Det Norske Teatret)«Bravo! Eg trur eg har sett årets beste framsyning. Allereie. Spring til teateret!» Karen Frøsland Nystøyl, NRK«Et kunstnerisk blinkskudd. Absolutt alt klaffer i original og modig uroppføring av Arne Lygres nye stykke.» Mariken Lauvstad, Morgenbladet«Det er et teaterløft av de sjeldne man er vitne til på Det Norske Teatrets hovedscene denne vinteren (...). Lygre har imponert tidligere med Jeg forsvinner, La deg være og Meg nær, men med Tid for glede er han på et helt annet plan, som om han med ett har funnet en indre stemme hvor alle tilløp til konstruksjon er skrellet vekk. Helt naturlig leker han seg med identitet og ulike personligheter, og Johannes Holmen Dahls regi danser etter teksten og skaper en visuell rikdom gjennom fakter og toneleier som er medrivende og fascinerende og til tider ustyrtelig morsomme.» Mode Steinkjer, Dagsavisen (Terningkast 6)«Mesterlig forestilling om mennesker som tross alt vil hverandre godt. Tid for glede er et slags avansert selvhjelpskurs i å nettopp ikke måtte gjøre seg selv lykkelig.» Kristine Hovda, Vårt Land«På sitt beste - fenomenalt!» Bent Kvalvik, Dag og Tid«Mesterlig forestilling om mennesker som tross alt vil hverandre godt. Tid for glede er et slags avansert selvhjelpskurs i å nettopp ikke måtte gjøre seg selv lykkelig.» Kristine Hovda, Vårt Land]]>