Elise og Morten var kommet midt ut på brua og stanset for å kikke ned på verksmesterboligen. Blikket gled bort på det lille huset. «Verksmesterboligen vekker gode minner og fyller meg samtidig med vemod,» sa Elise tankefull. «Fordi det var her Johan døde?» «Nei, det tenkte jeg ikke tenkte på. Jeg så for meg mors ansikt da hun fikk høre at vi skulle flytte til verksmesterboligen. I hennes øyne fortonet det seg som himmelen. Og så tenkte jeg på barna mine, både de jeg hadde født og de jeg lånte, slik som Jostein, Evert, Rosalind og Henrik. Jeg satte dem ikke til verden, men ble like glad i dem for det.» Morten åpnet den lille porten for henne, og de skyndte seg ned trappen som var børstet fri for snø og is.]]>