Alt synes svart for Maria. Vel har hun unnsluppet giftermålet med den avskyelige Patrick Hawcro og James Baikies krav om lønn for tausheten, men til hvilken pris? Det eneste hun ønsker, er å få gifte seg med mannen hennes hjerte og skjebnen har valgt: Ranald. Med ett står det klart for henne at alt har vært forgjeves. Han vil ikke ha henne, til det har hun såret ham for dypt. Maria kjenner håpløsheten sige på, og hun føler seg veldig alene. Alene og fortapt. «Ranald!» hylte hun mot vinden, som rev og slet i hår og klær. «Hvordan kunne du gjøre dette mot meg? Jeg hater deg! Hører du? Jeg hater deg!» Men det var ikke sant. Det var ikke hat hun følte. Forbitrelse, ja. Men det var sorgen over tapet av hans kjærlighet som fikk henne til å legge seg langflat ned i den kalde, våte lyngen og hulke. «Skal jeg aldri slippe straffen for min løgn?» ]]>