Mannen der oppe brølte, et langt brøl av raseri. Kolrun strøk snøen av en pil, prøvde å få den på strengen. Rane kom sammenhuket, og det blinket av en kniv i hånden hans. Brått stanset han og rev spydet løs fra finnepesken som lå i snøen. Kolrun grov snøen vekk fra buen og pilene, men Rane kom ned skråningen mot henne med spydodden foran seg, som et skred av hat og muskler. Han brølte mens han halvt løp, halvt skled ned mot henne. «Nå, kvinnfolkdjevel, nå, nåååå!»]]>