Malin har hjulpet Sara under den dramatiske fødselen. Den unge moren er utslitt og vil ikke ha noe med sitt nyfødte barn å gjøre. Malin skjønner at hun må handle raskt. Brannen brer seg fort, og det er ingen tid å miste. «Jeg må … legge meg nedpå.» Sara krøp mot sengekammerset innenfor kjøkkenet. Malin tok opp barnet og bysset ham, uten at det hjalp nevneverdig. Hun kjente seg svett, selv om døren sto på vidt gap og slukte all varmen. Tross alt var hun glad for at han illskrek, for alternativet var mye verre. «Sara, du kan ikke legge deg nå. Det brenner i nabolaget!» «Jeg bryr meg ikke om at det brenner … jeg vil bare hvile. Dette er min straff. Guds straffedom over min synd.»]]>