Herregårdsteateret brenner, og Andrea stirrer fortvilet inn i infernoet. Moren hennes er der inne. Alt håp ser ut til å være ute da et vindu i andre etasje smadres innenfra, og en skikkelse bykser ut av flammene. Det er Thorbjørn, og han holder Gunhild i armene. Brannen snur opp ned på alt i Andreas liv. Teateret har gått opp i røyk, moren hennes svever mellom liv og død, og nå står hun i gjeld til Thorbjørn. Andrea er i det minste glad for at alt er bra med Gaute og Sander. Men ingenting varer evig. ”Jeg sviktet deg,” sa Andrea. ”Jeg visste ikke hva kjærlighet var, så jeg rømte.” ”Ja, og du tok med deg min sønn,” sa Thorbjørn. ”Jeg skulle aldri ha gjort det.” Noe i Thorbjørns ansikt endret seg. Bare en liten nyanse, men hun så at noe skjedde med ham. Det ga henne håp.]]>