Den fabelaktige narsissisten tilbyr et nytt blikk på vår tids store moteord, og forklarer hvordan de selvopptatte, ikke bare volder skade på omgivelsene sine, men flytter verden framover. På begynnelsen av 2000-tallet ramlet Espen Skorstad ut i et prosjekt som var høyst uvanlig for en psykolog den gang. Han var nyutdannet og hadde nettopp startet et eget firma, men hadde hverken penger eller klienter. En hyggelig psykolog han kjente fra tidligere, Hedvig Montgomery, forbarmet seg. Hun spurte om han kunne være interessert i å velge ut kandidater til noen reality-programmer? Hva skulle han svare på noe sånt? Reality? Var det dette noe å bruke seks års psykologiutdannelse på? Lite visste han at reality og kjendis-TV skulle bli allemannseie få år senere. At Senterparti-lederen skulle stå på scenen kledd ut som et fugleskremsel. At NRKs vitenskapsjournalist skulle danse i bar overkropp på TV. Eller at ordførerkandidaten for partiet Rødt, Mímir Kristjánsson skulle drive valgkamp på «Farmen kjendis». Skorstad vandret i 2001 uforvarende inn i narsissismens ground zero. 20 år senere i 2022, ble «Narsissisme» kåret til årets moteord av Store Norske Leksikon. Der populærkultur og media tidligere har vært fiksert på den myteomspunne psykopaten, virker det som fokus nå har dreiet mot narsissisten. Det kan se ut som vi fascineres av stoff om antagonister, egoister og personer som behandler andre dårlig. Denne fremstillingen er det grunn til å stille spørsmålstegn ved. Ikke bare demoniseringen, men også hvordan narsissisme beskrives. Vi må diskutere: Når er narsissisme skadelig, og når er det ikke skadelig? Ja, til og med spørre: Når er narsissisme konstruktivt? For hvis vi ikke klarer å se de lyse sidene av personlighetstrekket, eller evner å se det i oss selv, hvordan skal vi da kunne ta et helt nødvendig oppgjør med de mørkere sidene?]]>