Juta kjente Kolrun såpass at hun fryktet hun skulle grave seg ned under et fjell av innbilt skyld. Det ville ikke tjene til noe godt. «Hør her,» sa hun iskaldt. «De er tre menn, minst én med en armbrøst, og jeg vil tro det venter flere på dem et sted. De må jo ha hester og utrustning for å reise over fjell.» Hun visste at dette måtte Kolrun selv ha forstått. Likevel satt Kolrun med et drag av trass i ansiktet og begynte å gjenta det hun hadde sagt: «Jeg skulle ha …»]]>