Connie vet ikke hva hun vil og ender opp med å dra på folkehøyskole. Der mistrives hun helt til hun finner en spesiell person. Gleden var kommet tilbake i livet hennes. Alt var mulig og ingenting umulig. Hun var forelsket på den riktige måten. Følelsene hennes ble gjengjeldt, og hun kjente seg sterk og usårbar. Når Bengt tok henne i armene og hvisket: – Jenta mi, inn i øret hennes, var det ingenting annet som betydde noe. De gikk lange kveldsturer sammen i blåsort høstmørke, med mange pauser der de sto tett omslynget og kysset hverandre. – Jeg begynner å bli glad i deg, sa Bengt, og det jublet inni henne, og hun skyndte seg å gi ham de samme ordene tilbake. – Jeg i deg også.]]>