Peter Buwalda: Otmars sønner Oversatt fra nederlandsk av Hedda Vormeland Et storverk i europeisk litteratur Da Peter Buwalda (f. 1971) kom med sin første roman, Bonita Avenue (norsk utg. 2016), ble han straks utropt til Nederlands nye litterært stjerneskudd og mottok en rekke priser. Også her hjemme ble utgivelsen møtt med begeistring, for eksempel i Aftenposten, som kalte den «et sinnrikt komponert, vilt underholdende og kløktig utført dunder og brak av en roman». Med sin nye roman Otmars sønner har Buwalda mer enn innfridd de store forventningene til den vanskelige andre boken. «Otmars sønner overgår Bonita Avenue på nesten alle måter. Utrolig gripende, teknisk superb og fengslende. En narrativ skattkiste,» skriver NRC Handelsblad. Avisen De Standaard kaller den «En 1001-natt av leseglede. Med storslagent, rikt og oppfinnsomt språk er Otmars sønner intelligent, tidløs, pirrende, vittig og vanedannende». Ifølge danske Politiken er Otmars sønner «mørk som Houellebecq, grandios som Knausgård, fortalt som en stor amerikansk roman, men erkeeuropeisk i ånden.» Otmars sønner er en vilter og fantasifull triumf av en roman, den første i en planlagt trilogi. I likhet med livet selv handler den i stor grad om ambisjoner og svik og nederlag, og om å forfølge skjebnesvangre lidenskaper - i dette tilfellet for musikk og penger og makt, og ikke minst for sex. Romanen er et overflødighetshorn av språklig virtuositet, beksvart humor og en tidvis sjokkerende innsikt i hvorfor mennesker gjør som de gjør. Det er ikke uten grunn at flere kritikere har kalt Buwalda for en ny Jonathan Franzen. Selv kaller forfatteren romanen for en familiekrønike. I så fall kan man trygt si at han gir nytt innhold til begrepet «familiekrønike». Otmars sønner er blant annet fortellingen om unge Ludwig Smit, hans oppvekst, hans aspirasjoner og lengsler. Ludwig er adoptivsønnen til Otmar, og het opprinnelig Dolf til fornavn. Det gjorde imidlertid også Otmars biologiske sønn, det musikalske geniet Dolf. Siden det i Otmars verden kun er plass til én Dolf, omdøper han adoptivsønnen og gir ham navnet Ludwig - som i Beethoven, stebrorens store idol. Alt dette skal få store konsekvenser. Vi møter Ludwig på jobb i oljeselskapet Shell, der han tilrettelegger for kontrollerte jordskjelv i boresoner på den sibiriske øya Sakhalin. En snøstorm tvinger ham til å tilbringe tid i selskap med direktøren Johan Tromp, som er kronprins i Shell, mangemillionær, besatt av sex og makt - og muligens Ludwigs egen biologiske far. Romanen er også fortellingen om frilansjournalisten Isabelle Orthel, som oppholder seg på Sakhalin samtidig med Ludwig og er fast besluttet på å avsløre Tromps sentrale rolle i noen av forbrytelsene hun mener det multinasjonale oljeselskapet står bak, blant annet i Nigeria. Isabel er selv adoptert fra Thailand, inn i en kjent, men skruppelløs barnebokforfatters familie. Hennes karriere som journalist bygger blant annet på at hun avslørte sin berømte adoptivbestefars skattesvik da han lå for døden. Det er denne hungeren etter å avdekke sannhet for enhver pris som driver henne til Sakhalin, til et avgjørende, spennende og dypt menneskelig møte med den hensynsløse livsnyteren Tromp og den tafatte, famlende Ludwig. Dessuten er hun kommet på sporet av et mulige funn av en hittil ukjent tredjesats i Beethovens siste klaversonate, hans opus 111 ... Forfatteren sier det slik: «Romanen handler om skyld og soning, kan man si. Men også om fedre og sønner, og forskjellen mellom breiale og engstelige menn, mellom stefamiliebånd og blodsbånd. En annen viktig motsetning er den mellom raffinert olje og klassisk musikk, to produkter av menneskelig kløkt som ikke har noe med hverandre å gjøre, de er atskilte verdener, men i denne trilogien er det meningen at de skal flyte sammen.»