Zofia Nalkowskas Medaljonger (1946) beskriver åtte møter med Nazi-Tysklands ofre og medløpere: I et av kapitlene leser vi om en laboratoriemedarbeider som ikke tenker så mye over at den tyske sjefen hans koker såpe på menneskeknokler; det er nå engang sånn jobben er. I et annet hopper en jødisk kvinne fra toget som kjører mot en uunngåelig død, hun blir skutt, halter bort fra skinnene før hun ramler om, mer død enn levende. Landsbyboerne samler seg rundt henne mens de diskuterer om de skal hjelpe eller ikke. I et tredje kapittel mener en kvinne i Warszawa at jødeutryddelsen er riktig, fordi jødene etter hennes syn er en større trussel for Polen enn de tyske nazistene. Mens fortvilte stemmer trenger ut fra ghettoen, vanner hun blomstene på kirkegården. Zofia Nalkowska (1884–1954) var en av Polens mest kjente forfattere – blant mye annet det første kvinnelige medlemmet av Polens litterære akademi. I 1945 ble hun med i en kommisjon som skulle granske forbrytelsene begått av nazister mot det polske folk. Med dette som utgangspunkt skrev hun Medaljonger – et verk i grenselandet mellom fiksjon og dokumentar, mellom litterær fortelling og øyenvitneskildring. Det er rystende historier, skildret i et poetisk, glassklart og inntrengende språk. Observatøren holder seg i bakgrunnen og lar være å bedømme handlingene, og dermed får forbrytelsene og lidelsene snakke for seg selv. Medaljonger ble utgitt første gang i 1946, og har på 2000-tallet kommet ut i nye oversettelser til blant annet svensk, tysk, engelsk og nederlandsk.]]>