Elisabeth blir vitne til at moren drukner seg i Røgdensjøen, til hennes egen og farens store fortvilelse. Etter Kristins død nevner ikke Emil giftermålet, men en dag endres alt. Emil satte seg i sofaen og ba henne gjøre det samme. Elisabeth torde ikke annet enn å lystre, men passet på å sette seg så langt fra ham som mulig. Etter morens død hadde han respektert at hun sørget, merkelig nok, men hvor lenge? Hun fikk vondt i magen bare hun tenkte på det. "Jeg har vært tålmodig, men det er snart på tide at vi blir ett. Jeg må sikre meg gården, og det kan jeg først når vi er gift." Stemmen var så iskald at hun grøsset innvendig.