Daniel lever! Det var det hun måtte tro, og det var det Tilla innerst inne følte. Men hvorfor var han forsvunnet? Hvorfor?? Trodde han selv at han hadde begått ugjerningen? Tilla reiste seg sakte og gned bena for å få i gang blodomløpet. Hentet tarotkortene og satte seg igjen. Med lukkete øyne stokket hun kortene. Igjen og igjen, hele tiden så hun Daniels ansikt for seg. Det alt for bleke ansiktet med mørke, luende øyne. Endelig ... Hun grep et kort og la det ned foran seg. Det var eneboeren. Tankefullt så hun frem for seg. Hadde Daniel trukket seg tilbake for å være alene? Har han funnet seg et ensomt sted i ødemarken, i en hule eller en fjelltopp for å tenke over livet? Og det endelige spørsmålet. Ville han komme tilbake til dem?