Elina følte fremdeles dyp sorg over tapet av sin gode venninne, Elisabeth, men de siste timene med ømhet og nærhet da Knut-Erik sov i armene hennes, hadde gitt henne en ny ro og trygghet. Hun hadde ikke mistet ham eller hans vennskap. Hans sønner kunne nekte henne å møte opp til sin mors begravelse så mye de ville, og de kunne forsøke å nekte Knut-Erik å treffe henne med sine urettferdige beskyldninger. Likevel var de timene med ømhet og nærhet hun og Knut-Erik hadde hatt denne natten, noe dyrebart som ingen kunne ta fra dem. De hadde begge mistet Elisabeth. Men hun hadde ikke mistet Knut-Erik. Det visste hun nå ...