Tiden begynte å renne ut for Eirin. Hvis hun skulle få Gunnar til å tro at det var hans barn, måtte hun få ham til å elske med seg nå. - Jeg vil ha deg, sa hun ivrig og lot hånden gli nedover magen hans. Hun var nesten like redd for å miste motet som for å bli avvist. – Jeg savner deg. Det er en evighet siden sist … Vi er gift med hverandre, Gunnar. Det er ikke normalt at to mennesker som er gift ikke ligger med hverandre. Kanskje vi kan få flere barn nå … Hun snakket fort og febrilsk, som om hun var redd for å miste tråden hvis hun stoppet opp. – Vi elsket ofte før krigen. Vi var så forelsket. Husker du det? Føler du ikke noe for meg nå? Har du ikke lyst på meg lenger, eller …? - Eirin! Stemmen hans var skarp da han snudde seg mot henne. – Hold opp med det der! La meg være i fred.]]>